RFK har mange spennende medlemmer og vi vil med jevne mellomrom presentere noen av disse her på hjemmesiden.
Her følger et ‘’intervju’’ med Arild Skeivik, finn frem kaffen og sjokoladen og kos deg med denne historien om vår eminente dommer og hundefører.
Den første hunden og ulykken
På tidlig 90 tall fikk en kompis av Arild seg en Pointer i konfirmasjonsgave. Dette var Thomas Tollefsen som fikk Orrehaugens Klang av sine foreldre.
Fotograf Randi K. Larsen
Som vanlig når folk plutselig får se og ta på en pointer, blir de helt bergtatte av disse vennlige og muskuløse jaktmaskinene. Slik gikk det også med unge Skeivik som gikk helt i knestående. Fortapt inn i en verden som skulle vise seg å oppta han mer enn halve livet til nå.
Fast bestemt på at pointer det skulle han også ha, fikk han lånt den sorte pointeren Westpoints Tonto bare for å vise foreldrene at han var interessert i hund. Problemet var bare at familien ikke var særlig jakt og villmarksorientert så Arild møtte kraftig motstand i dette. Så kraftig at han fant ut at han måtte gjøre noe ekstraordinært over for sine foreldre. Plutselig begynte denne unge gutten å støvsuge hus, vaske biler, male gjerder, klippe plener og rake løv. Helt av egen fri vilje. Aldri hadde noen foreldre sett slikt engasjement av en ung gutt i den alderen. Psykolog ble vurdert men de fant til slutt ut at det var pointer Arild ville ha. Og pointer ble det, Orrehaugens King ble Arilds første hund.
Dette var en valp fra en paring som Børge Simonsen tok gjennom oppdrettet til Henrik Haugsgjerd fra Nærbø. Børge og Arild ble slik kjent med hverandre og Børge forteller at Arild var helt vill etter å trene King. Han syklet rundt Stokkavannet med King en til to ganger om dagen og de vasset i fasaner den gang. Børge mener at Arild på kort tid ble på fornavn med alle fasanene i området og King ble raskt en skikkelig jakthund. I kjelleren hos Børge bodde det en jente ved navnet Kjersti..
Arild møtte på en av sine treningsturer en figur ved navn Arne Abel Lunde som også var ute og trente hund. De fant raskt tonen og Arild fikk senere lokket Arne Abel over på å bli med på jaktprøver. En lykke for både RFK og Arne som ble jaktprøvedommer og senere vant NM Lavland med Breton Suhlegans Drillo. Arne Abel blei så glad i fasaner at han like godt flyttet til Vestfold for en del år siden.
Arild fikk etter hvert moped og en søndag kjørte han ned til Tauferja med mopeden mens King løp ved siden av. Over fjorden bar det og innover mot Preikestolen hvor gutta hadde tilgjengelig jakt. Når de kom inn var King så sliten på potene at Arild måtte ringe hjem til far og be om henting.
Lærekurven var bratt og foreldrene ble faste sjåfører for Arild, Thomas og hundene. De hadde skogsfuglterreng på Moi og foreldrene byttet på å kjøre gutta opp og ned i terrenget hver helg. I begynnelsen hadde ikke gutta lov å bruke hagle når de var alene på hytta, så fedrene tok alltid med seg forskjeftene hjem når de dro. Det de ikke viste var at dersom det satt skudd i geværene kunne disse avfyres uten forskjeftene. Selvsagt stod det alltid 2 skudd i hvert gevær når foreldrene dro.. Arild humrer godt av dette i dag og kunne huske at skuddene ble avfyrt med andakt på sikre mål ute i terrenget. Gutta ble til jegere i den perioden.
Børge introduserte Arild for jaktprøver og debuten kom i Solheimsdalen i Sirdal. King hadde aldri sett en rype og det var en halv meter med snø husker Arild. Hunden ville ikke men Arild hadde fått blod på tann. King var så godt trent husker Børge, at han dro rett igjennom et gjerde under reisen i et fuglearbeid en gang. King fikk 2 x 2.UK og var vist ganske hard og få stoppet ?
Av og til skjer ulykker for oss hundeeiere og sorgen var stor når King døde under en ulykke når tømmeret på en tilhenger raste over hunden mens Arild og bestefaren holdt på med skogsarbeid. King ble bare to år gammel og en kan bare tenke seg til hvor grusomt dette måtte ha vært for den unge gutten som Arild var da..
Ny hund og stor lykke
Helt knust tok Arild på ny kontakt med Børge Simonsen. Børge hadde da en flott hund ved navn Pluto som Arild ble tilbudt, men Arild ønsket ny valp. Gode råd var dyre og Børge tok kontakt med Sturla Bendiktsen i Trøndelag og fortalte om denne gutten som ville kjøpe valp. Sturla hadde vært i tvil om han ville selge valp til en ung gutt men Børge hadde sagt at Arild var 18 år så det var greit. Bendiktsen hadde avslørt bløffen umiddelbart når Arild dukket opp for å hente Likko’s Kepler, men sendte gutten på 16 år hjem med valpen. Det var lurt for Arild og Kepler ble en flott ekvipasje.
Like etter at Kepler kom i hus fikk Arild innkallelse til militæret i Nord Norge. Det var aldri noe tema for Arild å la Kepler være igjen hos foreldrene så han tok kontakt med Geir Birger Larsen, Tromsøværingen som var bosatt i Harstad og som var distriktskontakt i pointerklubben der oppe. Geir satte Arild i kontakt med Sigmund Nyborg, en vorstehermann som tok Kepler i hus i nabolaget til leiren hvor Arild holdt til. Dermed kunne Arild og Kepler trene ofte og mye i flotte terreng godt besatt med fugl.
Etter den triste ulykken med King var nå lykken med Arild. Han fikk et kvinnelig befal som hadde stor interesse for friluftsliv og allerede etter tre ukers tjeneste fikk Arild ei uke jaktperm!
Sammen med Odd Brede Sommerseth og Knut G Sørlie som var henholdsvis kokk og flymekanikker i leiren stakk de på jakt til Altevann med en fjerde kompis. 164 ryper ble felt for fire pointere og en irsk setter på denne turen og en kan bare tenke seg til for en opplevelse dette må ha vært for ungdommen. Ryktet om sprengning av propanlykter i lavvoen lar vi forbli rykter..
Kepler ble jakt champion 3,5 år gammel og senere også utstillingschampion, fikset 10 premier i UK hvorav 4 x 1.UK. 1.Ak som 2,5 år gammel og 1. VK året etter, flere AK og VK premier. Cert og Cacib på utstilling og 83!! avkom på 11 paringer.
Arild kom tilbake til Stavanger etter militæret og forteller at han ble veldig godt mottatt av gutta i RFK med Per Sandanger i spissen den gang. Han tok mange verv og var med på det meste han fikk lov til å være med på. I 2006 ble han som en av Norges yngste utdannet til jaktprøvedommer, 31 år gammel. Per forteller om en spesiell episode i Sirdalen. Arild hadde blitt spurt om å føre hund av flere kompiser og hadde sagt ja til alle.
Kjersti som han hadde truffet hjemme hos Børge var nå blitt kjæresten og hun ble utstyrt med nye ski og ble med som leier. De hadde med seg hele 5 hunder til start i VK. Etter endt dag dukket Arild opp på jegermiddagen uten Kjersti, som lå igjen på hytta totalt utmattet. Per syntes så synd på henne at han gav Arild en dommergave, en flott genser med Famuos Grouse reklame på. Denne skal Kjersti ha hadde Per sagt. Han humrer og kunne huske det så ut som Arild var litt misunnelig på den flotte genseren. Per roser Arild for jobben han har gjort i klubben og med sine hunder opp igjennom årene, og innrømmer han var redd for at Arild skulle brennes helt ut med alle oppgavene han tok på seg en periode. Den godeste Sandanger smiler også i skjegget når han forteller at Arild en gang ble kjørt opp til Sirdal av sin far, for å stille hund. Faren synes det var helt suverent at gutten ville være på fjellet med hundene, i stedet for å drikke alkohol med kompisene 🙂
Dommergjerningen, treningen og hundene
Etter dommerutdannelsen hadde Arild et snitt på nesten 13 dommerdøgn pr år målt over en periode på 10 år. Og det har til nå blitt godt over 100 premier på hundene så det er ikke vanskelig å skjønne at også den voksne Skeiviken har vært rimelig aktiv.
En episode Arild selv husker godt er fra høsten 2014 når han fikk 1.VK på Barentsviddas Donald, 2.VK på Barentsviddas Dolly og 4.VK på Solasteggens Mina på den s
amme prøven i Sirdalen. En fantastisk prestasjon. Ikke så lenge etter ble Kjersti og Arild på nytt rammet av ulykken, Mina måtte avlives etter å ha skadet seg stygt under trening i Hunnedalen.
Siden dommerutdannelsen i 2006 var ferdig har Arild dømt NM lavland, NM lag vinter, Forus Open, diverse semifinaler og Unghund Grand Prix. Målet med dømmingen har hele tiden vært å bli så flink at forespørselen om å dømme Norsk Derby kanskje kunne komme, innrømmer Arild.
Og det gjorde den, i 2018 fikk Arild æren av å dømme Norsk Derby Finale sammen med Finnmarkingen Harry A Hansen. En fantastisk opplevelse. Sitrende spenning hele helgen, prestisje. Masse flinke folk og fantastiske hunder og godt med fugl sier Arild. Kjemien med Harry var god, det ble mange situasjoner i fjellet og begge dommerne er skjønt enige om at den rette hunden ble kåret til vinner.
Det er givende å være dommer sier Arild. En får sett og trent på mange fantastiske plasser i landet på disse turene og det er mye fine folk med spennende historier rundt om kring i vårt langstrakte land.
Et par ting har Arild lagt merke til underveis og det er at en god hundemann får til alle typer hund, og at de fleste gjør ting litt for raskt for å få resultater på hundene sine.
Til nå har Arild og familien hatt 14 hunder, de fleste pointere men en gordonsetter har vært innom og nå er det en pointer og to engelske settere i stallen.
Vi takker for praten og føler oss ganske trygge på at gutta til Kjersti og Arild kommer til å bli fulgt godt opp den dagen de kommer hjem med hund ?
